Berikelsen – Historien om Oslo-familien som flyttet ut av byen for å oppleve berikelsen!

Posted · 4 Comments

Berikelsen

«Historien om Oslo-familien som flyttet ut av byen for å oppleve berikelsen»


 

Tekst og Foto: John Kyrre Fjeldvik


 

2. august. Livskvalitet! Min kone og jeg løfter våre rødvinsglass og skuer utover åkre og skoger utenfor vinduene. Endelig er drømmen gått i oppfyllelse! Vi har fått vårt eget småbruk, og skal leve tett på naturen. Her ute hvor alle dyr, og ikke minst ulven, lever sitt frie liv; Dette fantastiske rovdyret som så mange av våre venner i byen kjemper for. Misunnelsen deres er enorm.
Vi titter opp til ungene, som sover så fredelig. Valpen vi har kjøpt, vesle Ludo, ligger i kurven sin og drømmer. For en oppvekst dette vil bli for ungene våre. For et liv for en hund! Langt unna storbyens farer, bråk og stress.
Jeg klemmer kona mi godt inntil meg. Livet er vidunderlig. Vi lytter ut av vinduet i natten etter ulvenes hyl, men hører dessverre ingen ting.
Jeg gleder meg til jaktsesongen også. Tok jegerprøva hjemme i Oslo, og har kjøpt en rifle. Jeg håper jeg kan bli med bygdefolka på jakt.


5. august. Det kommer naboer innom, og ønsker oss velkommen til bygds. Koselige folk! De synes det er så flott at det kommer nytt blod i bygda, og ungene deres gleder seg til å bli bedre kjent med våre. Det er bare to uker til skolestart. Vi spør dem om ulven i området, men de er veldig negative. Vi blir skuffet over at de ikke deler vår entusiasme, men de vil vel forstå etter hvert. Ting kan være litt vanskelig å begripe om man bor på bygda.


10. august. Besøk på tunet. Et par som er svært opptatt av å bevare ulven. Det er kjente fjes fra avisene. De gleder seg over at vi tenker som dem. Vil vi hjelpe til? Det finnes mørke krefter som kjemper imot dette fantastiske dyret, som ikke forstår at det var her før oss, og at det har enda større rett enn noen andre til å bo her. Ulven er en berikelse!
Selvsagt vil vi hjelpe til. Vi lover å ringe om vi hører om ulovligheter. Det er en viktig kamp!


18. august. Skolestart! Bygdeskolen er for lengst blitt nedlagt, så ungene må ta skolebuss. Jeg tok meg fri fra den nye jobben, og kjørte dem til busstoppen denne første dagen, men det var også den eneste. Det er en drøy kilometer å gå fra husene og ned til veien. Den trimmen har de bare godt av. Vi slipper å være redd for dem på skoleveien. I byen var det ikke trygt!


22. august. Vi får besøk av to vennepar fra byen. De er bare så misunnelige! Ungene og vi skal leve på landet, og midt iblant ulver! Vi er utrolig privilegert. De vil forsøke å få til det samme. Dette må være selveste lykken.
Sent på natten står vi alle på verandaen og lytter etter ulvene, som etter den brutale utryddelsen for mange år siden, endelig er vendt tilbake. For en berikelse i norsk natur! Vi forteller om de to som kom på besøk, og vennene våre vet godt hvem det er. Kjente fjes fra miljøet som arbeider for å hjelpe ulven. De avslører hver eneste dag hvor ondskapsfulle og uvitende mange mennesker er. Særlig bønder, samer og jegere. Slike folk er primitive, og vet jo ingen verdens ting om hvor viktig det er med naturens mangfold.
Vi skåler for ulven. Vesle Ludo vår løper fritt rundt på tunet og gjør fra seg. Så godt det er å være hund på landet!


2. September. Naboene våre har vært innom igjen. De har sau, og snakker om at de er bekymret for dyra som er på beite. Det er ulv rundt oss! Jeg kikker bort på kona mi, og vi nikker megetsigende til hverandre. Tenk å slippe dyr ut sånn uten videre! De får som fortjent. Hvorfor er de ikke ute og gjeter dem?
Naboene ber oss passe på hundevalpen. Og vi skal heller ikke være trygge for ungene.
For noen idioter!


 

 

 


5. september. Ulvevennene kommer på besøk igjen. Denne gang har de med seg en spesiell hund. Forteller at den er trent til å finne gift og feller. Det er visst ikke måte på ondskap her på bygda, men heldigvis finnes det ildsjeler som dem, som redder ulvene. Da vi forteller at naboene ber oss om å passe ungene, ler de godt begge to! Hvor mange mennesker har ulven tatt i Norge de siste hundre år?
Denne kvelden hører vi for første gang ulver som hyler. Det må være flere som snakker med hverandre. Fantastisk! Vi tar opp lyden med mobilene våre. Sender til våre venner i byen. De synes det er utrolig. Vi er verdens heldigste.


11. september. Vesle Ludoen vår ble borte i går kveld. Den var bare ute på tunet som vanlig. Vi har ropt og lokket i hele natt. Ungene får ikke sove. De griner. Jeg må kjøre dem til skolen i full fart, og kommer for seint til jobben.


12. september. Naboene kommer på besøk. De har med seg det vesle halsbåndet, fullt av blod. De fant restene av lille Ludo. Den ligger bare to hundre meter fra tunet vårt. Det er et grusomt syn. –Ulv, sier naboen. – Nytter snart ikke noe lenger her ute. Før hadde vi gaupa, og kanskje en bjønn. Nå er det mye verre. Ulven dreper alt!
Veldig leit med valpen, men vi får kaste oss rundt og kjøpe en ny. Unger glemmer heldigvis fort. Og så dumt av oss og ikke passe på hunden, her langt ute i skauen.


15. september. Det som skjedde med valpen har gått hardt inn på ungene. Vi har bestemt oss for å kjøre dem til bussen. De føler seg utrygge, og vi vil ikke presse dem. Kona mi må ta seg fri for å kjøre dem ned den ene dagen, jeg den andre. Vi får ta annenhver dag til det gir seg.


20. september. Naboene har fått ned de siste sauene fra beite. Det er så koselig å se dem rundt på jordene. Vi er glade for at ungene får oppleve slikt. Helt annerledes enn i byen.
Vi hører ulvene igjen denne kvelden. De høres veldig nært! Ungene blir litt redde.


25. september. Naboene ringer og ber oss komme for å se. Sier at djevelskapen har vært på besøk.
Det er et forferdelig syn. Døde og skadede dyr spredt rundt om på jordene. Ulven har vært tett ved husene i natt.
Samme kveld kommer de to ulvevernerne innom igjen. Sier at det nå koker i bygda. Har vi hørt noe? Er det noen som snakker om å jakte ulv ulovlig? Vi må bare fortelle dem, så skal de bringe det videre. De er myndighetens hjelpere. Dette er en viktig kamp!
Nei, det er ingen som snakker om sånt! Og jeg synes de to virker helt gale og fanatiske. Går det ikke inn på dem, det som har skjedd? De stakkars dyrene var jo inne ved husene. Er de ikke trygge der heller? Det virker som de to er helt følelsesløse. Det er bare ulv som gjelder.


28. september. På jobben til kona er støvelen satt ned. Hun må følge arbeidstiden. Kan ikke kjøre ungene til bussen annenhver dag. Jeg må ta det der.


4.oktober. Det er problematisk, dette med å kjøre til skolen. Sjefen min er lut lei at jeg kommer seint hver eneste dag. Nå forlanger ungene at vi også skal hente dem ved skolebussen om ettermiddagen, så jeg må gå tidligere. Og de er redde om kvelden. Vil sove med lyset på. Ny valp vil de ikke ha. Sier den bare vil bli drept.


5 oktober. Det er elgjakt i bygda. Jeg tenker ikke engang på å spørre om å bli med. Må kjøre ungene hver dag.
De to ulvevernerne er på besøk igjen. Sier det er viktig å ha øyne og ører oppe nå. Det er nå det kan skje! Bygdefolka skyter ulv under jakta, sier de. Ulvevernerne har fått med seg en bil til med folk. De følger med på jaktradio, og noterer seg bilnumre mens de kjører rundt på skogsveier. Rene agentene.
Jeg driter egentlig i dem. Har mer enn nok med mine egne bekymringer. Ungene er ikke som før, og kona mi er sur støtt. Sier hun begynner å bli lei av alt sammen. Det er mørkt om morran når skolebussen kommer, og det er mange foreldre som kjører ungene. De tar ingen sjanser.
Ulven har tatt to hunder til i bygda, og fire jakthunder er drept i nabokommunene.


11. oktober. Vi ser skygger på jordet utenfor vinduet om kvelden. Jeg skulle egentlig ut i vedskjulet, men det får være til i morgen. Vi kan bruke varmeovnene. Kona mi sjekker at dørene er låst. Vi sier ingen ting til ungene.


16. oktober. Det er andre kvelden på rad nå at vi hører ulvene. De høres uhyggelig nær ut. Må være rett borti åsen her. Ungene blir redde og kommer ned til oss i stua. Synes det er kjempeskummelt. Jeg må love at jeg står klar når de kommer hjem med skolebussen i morgen ettermiddag. Ellers går de ikke av bussen!


17. oktober. Det er nysnø når jeg kjører ungene til busstoppen. Det går digre spor langs veien. Jeg stanser for å se. Det må være ulv! Den kan være like ved oss! Jeg setter meg fort inn i bilen og kikker rundt meg, men ser ingen ting. Ungene vil ikke vente alene på busstoppen. Jeg må vente med dem i bilen til bussen kommer. Kommer enda seinere på jobben. Sjefen er dritt forbanna!


18. oktober. Ulvevernerne ringer. Om jeg har hørt noe? Nei, jeg har ikke det!! Og de kan bare glemme å spørre meg mer! Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre! Jeg sier det rett til dem.


2. november. Ulven tok en elgkalv i utkanten av jordet til naboen. Tre ulver rev i kalven da han sto opp. Den var ikke ordentlig død engang. Han filmet med mobilen, og sto fram i lokalavisa. Filmen blir sett av tusenvis av mennesker og kommer på TV2. I kommentarfeltet blir han latterliggjort fordi han sier at folk i bygda frykter for ungene, og at gleden ved å være sauebonde er blitt borte. Mange skriver at ulven er et fantastisk dyr, og at han får flytte et annet sted om han tror på gamle skrøner eller ikke greier å passe på dyra sine! Bondeidiot! Ulven har større rett til å bo der enn han! Naboen blir ringt opp og skjelt ut, så han må slutte å svare på ukjente nummer.


11. november. To ulver angrep uten forvarsel bikkja til en annen nabo mens han gikk kveldstur med den. Det var på veien rett nedenfor huset vårt. Bikkja ble bitt, men han fikk den med seg. Løp opp til meg med bikkja i armene. Den blødde veldig fra ryggen og magen. Ynket seg og ristet. Ungene ble helt hysteriske. Kona låste dørene. Jeg prøvde å få tak i dyrlegevakta, men bikkja døde før jeg fikk svar.


12.november. Jeg har fått sparken på jobben. Sjefen vil ikke ha folk som ikke kan følge arbeidstida.


13. november. Kona har tatt ungene med og reist til byen. De kommer aldri tilbake.


14. november. Jeg finner fram et telefonnummer jeg har notert. Det er til de to idiotene av noen ulvevernere. Jeg ringer dem, og rekker å be dem dra til langt inne i innerste hælvete og bli der, før de bare ler av meg og legger på røret.
Den kvelden slukker jeg lysa inne i huset og rigger meg til med rifla i vinduskarmen. Jeg har tappet i et digert glass med rødvin, og skåler med et djevelsk blikk ut mot jordene, som ligger badet i måneskinn. Nå må «berikelsen» bare komme!

 

10845856_527473114022682_4706702133526982635_o

Tekst og Foto: John Kyrre Fjeldvik

Blogglistenhits

4 Responses to "Berikelsen – Historien om Oslo-familien som flyttet ut av byen for å oppleve berikelsen!"
  1. Wow, det var en historie mad mange idioter. Skal du bo på landet, må du faktisk tilpasse deg naturen. Det er din oppgave og ta vare på dine kjæledyr og sauer, klarer du ikke det, burde du ikke ha noen av delene. Rart ikke sant, at det bare er dyrene og ikke barne deres som blir tatt av ulv. Men kanskje det har noe med at de faktisk bryr seg om å beskytte barna sine.

    Til syvende og sist er det kun vi mennesker som kan tilpasse oss, det kan ikke ulven. Jo lenger innpå ulvens teritorium vi flytter, jo flere konflikter blir det. Men det er vi som er inteligente nok til å tilpasse oss om vi bare gidder. Jeg synes ikke synd på bønder som ikke gidder å gjete buskapen sin, de ber om å miste sauer. Det er ikke ulvens feil at vi legger ut forsvarsløs mat midt i matfatet dens, det er vår ene og alene.

    Vi kan ikke bare drepe det vi ikke liker og utslette det. Det er vår plikt å ta vare på jorden og alt som bor på den, det er ansvaret som følger med å være klodens mest inteligente skapning. Det er naturens orden at noen dyr dreper for å overleve, å vi må fan meg ha vett nok til å forstå at vi skal respektere resten av vesnene på vår klode.

    Bare fordi vi har utviklet vårt samfunn til et blodfattig og overbeskyttet miljø, å har glemt hva naturen egentlig er, gir det oss ikke rett til å forvente at resten av naturen skal bli like blodfattig og patetisk som oss.
    Så lær dere å tåle naturens orden, om dere skal bo nær den. Skal man bo ute i marka, må man også tåle å se noen døde sauer uten å få fnat! Det har mennesker måttet leve med til alle tider, hva får dere til å tro at dere er så fucking spesielle at dere fortjener bedre.

    • Henrik Svendsen sier:

      Jeg mangler ord på din tilsyndeladende mangel indsigt i hvad det vil sige at være naturmennesker eller jæger, vi har siden urtiden været top preditor, og det skal vi forsætte med at være, du skal huske på at den eneste grund til at mennesker acceptere dyr er fordi vi tillader at slå dem ihjel.
      Så hvis ulven skal være der er det på mennesket betingelser, fordi vi bestemmer og ikke ulven, det er nemlig naturens orden.
      Men det er jo heller ikke nemt for dig at forstå da du ikke er opvokset i naturen som os andre.
      Den eneste idiot i denne historie er dig Svein Tore Pedersen.

    • Ellen Gretscher sier:

      Veldig bra skrevet! Så enig!

  2. Roar Strand sier:

    For noe latterlig svada. Her pøser vi på med jobber som ryker og livredde barn for å sanke sympati, for det kan jo alle relatere til ikke sant? Hvis det hadde vært snev av sannhet i denne historien hadde det dreid seg om en person med så lav intelligens at han ikke burde ha tilgang på våpen. Og flytte til en plass der rovdyr lever for å oppleve dem, for så og ha lyst til å drepe dem alle så fort han opplever dem er korttenkt på et nivå som grenser til det patetiske. Skal flytte til Amazonas selv for så å drepe alt som potensielt kan skade meg og min familie… Jeg har ikke noe ja eller nei svar i denne rovdyr-debatten, men vil bare påpeke hvor fantastisk dårlig og propangadapreget denne fiktive tullehistorien her er. Veldig bra skrevet? Dette er noe av det mest gjennomsiktige mølet jeg noen gang har tatt meg bryet til å lese. Dette er campingvogn-litteratur for folk som skyter først og spør etterpå.

Comments are closed.